Jeg-personen er 11 år og på ferie hos farmor og farfar. Det er sommer med hav, strand, sol og vind, og katten Mim. Alt ser tilsynelatende normalt ut, som om ingenting har hendt. Men alt er annerledes. Det er første sommeren etter at pappa døde. De voksne sier at barn gråter mer enn voksne, men det gjelder ikke alle. Jeg-personen gråter ikke, for tårer hjelper ikke uansett, de forandrer ingenting.